| Sommer og lyse dager | ||||
| Heldigvis har året andre årstider, våren kom som regel. Tjelden var kanskje det sikreste vårtegnet hos oss. Andre eller tredje mars var den der med bud om bedre tider for store og små. Den er en luring - taus og bortgjemt de første døgnene, men så setter konserten i gang. De bit - de bit - de bit!! skriker den og løper på sine røde forfrosne bein mellom isklumper og tang i fjæra. Kanskje ikke så vakker en sang, men som den varmet likevel - våren er her! Vinterbruket ble ordnet i stand til neste sesong og hengt bort. Tid for ruser og teiner. Lettere bruk og nærmere farvann. Så snart snøen var borte fra Nordmørsalpene var det ålen som skulle gjøre daglønna.
En luring den ålen. Var man ikke på pletten i rett tid på morgenen så kunne den gjerne ha greid å smyge seg ut av rusa. Enten den veien den hadde gått inn, eller den kunne rett og slett presse seg ut gjennom nettmaskene. Da sto det igjen en ring av ålesleipe i nettmasken etter den, ei "brille" som glodde hånlig på oss - ha-ha - har vært her! Kan være det kom en glose som ikke står i ordboka - og så måtte messingnåla med bøtingstråd fram. Og så var det uhyre viktig å plassere rusa så lurt som mulig mellom sjøgras og tareflekker.Slik finspekulering måtte foregå fra småbåten, og nøyaktig manøvrering måtte utvises av rorskaren, nemlig meg. Erfaring gjør mester. På en lang sommerdag kunne vi dra, rense , reparere og sette igjen 40-50 dobbelruser. En halv kilo ål pr ruse var brukbart, en kilo var flott fangst. Da smilte far gjerne og og bredt, og for å sette litt humør i rorskaren begynte han å spørre om det ikke snart kom besøk av Kinobåten. Joda - i slutten av uka - det er Gjest Baardsen-filmen - Jaså? - Kanskje vi skal ta en tur til Ungdomshuset og se den? - Å ja! En sjeldenhet - en opplevelse - et lyspunkt for en guttunge. Riktignok kom vi litt seint fram, fikk ikke med oss reklamefilmene og de første scenene, men likevel storartet! |
Nå kunne en selvsagt ikke glemme det som var på landjorda heller. Det ville i så fall straffe seg strengt senere. Brenntorva måtte opp av myra så tidlig som mulig etter at telen gikk, så den fikk en lang trøndersommer å tørke i. Så var det å få møkka ut på åkeren og harve og få ned potetene, løksengene og gulrotfrøene. Det slutter aldri å forundre meg hvilket vekstpotensiale vassarve, syre og dåetistler har. Ingen sprøyting den gang farr! Grevet og bøyde rygger fikk gjøre jobben. Men det var vinterforsyningene i den frostfrie jordkjelleren det gjaldt. En livsviktig selvfølgelighet - og unødvendig å nevne. Den ene onna avløste den andre, problemet var at dagene ble for korte og for få til å rekke over alt. Alle hender var travelt opptatt.
Så kom byungene. De hadde ferie de. Kom med foreldrene sine til slekta på landet og hadde ferie. De solte seg og badet de. Ble brune og fine og hadde ferie. Prøvde de for skams skyld å ta et hjelpende tak, gjorde de som regel mer skade enn gagn. Ikke så rart - de hadde jo aldri lært! Men de gikk på skolen - hver dag og hver uke, unntatt " månedslov" - hva nå det måtte være for slags lov? De hadde i det hele tatt mye nyheter med seg når de kom - vi fikk innblikk i et og annet. Og vi fikk se hvordan klesmoten var blitt i byen. Dette satte vel vår egen situasjon litt i perspektiv. Vi misunte nok disse ungene det å ha fritid, i betydningen gjøre hva en ville. - Det ble veldig tomt og trist når slekta og byungene reiste igjen og vi visste at det gikk minst et år til neste besøk. | |||