Nest eldste i nabogården var jevnaldrende og leikekamerat. Snill og blid og alltid bestevenn. Litt vågal og utforskende, en liten friskus. Mellom heimene ligger Vågen, ei lita bukt som den gang var helt tørrlagt på fjære sjø. Eneste havna som var, så småbåter ble lagt der når de ikke sto på land. Mor som heidøl var redd sjøen, og vi ble stadig innprentet at det ikke var lov å gå i båtene. Dette holdt vi oss til, opererte bare i fjæra, snudde steiner og fant taskekrabber og slikt. Hans var stadig litt lenger ute enn oss, og rett som det var kunne han plumpe uti. Kravlet opp og gikk heim for å få på seg tørt. Det var vanlig. En sommerdag lå naboens to-rømming pent lagt ut ved lund-brua. Skal ikke gå ombord? sier Hans. Nei - vi har ikke lov, sa vi. Jeg klarer å komme meg ombord, sier han, bare se! Ja da - vi ser! Klatrer opp i "fotstoa" framme i stevnen. Se - jeg kan hoppe helt bak på framtofta!  Se da! Følg med nå! Og med blikket festet på oss oppå land hopper han - - rett utom ripa og i sjøen. Går under med plask og sprut -  kommer opp igjen -- men får ikke tak i båtripa - jeg stiltrer meg ned på steinvorden og skyver båten ut mot ham, men han når ikke opp - - . Jeg tør ikke gå opp i båten dette er farlig - dette går ikke bra - - han kommer ikke opp igjen  - - som han har gjort alle ganger før! Bror min på tre setter i å gråte - og det smitter over på meg -- dette er helt aldeles forferdelig galt --  gråtende springer vi heim. Mor og far har besøk av ei dame , en slektning, Hildur. Kaffen er på bordet. To gråtende småkarer lurer seg inn døra. Hva er det med dere?  Hikstende kommer det: han Hans ---han datt på sjøen -  han kom ikke opp igjen ..Hvor hen! På lund-brua! Far slipper kaffekoppen i lufta og springer barbeint på dør. De andre opp på haugen - - speider. Far roper : Ser dere noe? Mor skriker og peker, hun ser den lille kroppen på bunnen. Far ut i båten, griper ei åre og får fisket gutten opp. Inn på land, legger ham på magen over armen og springer opp til nabohuset. Vi hører skriket fra mora - - Bestemora hans er gammeljordmora, og den nærmeste til å vite hva som skal prøves. Flenger klærne av den lille kroppen og begynner med massasje og gjenoppliving. Kjenner inn i munnen hans og sier : det er nok for sent! Men ingen vil gi opp, de arbeider med kroppen etter tur, smører ham inn i rømme - det er det de har for hånden. En besøkende fra byen på naboøya kommer i rask båt, han kan livredning - gjør sin innsats så godt han kan -- men ingenting nytter. En lammende maktesløs følelse brer seg i husa. Kaffebordet står forlatt slik de løp fra det. Gråt og fortvilelse - - -   

Hans ble knapt fem. Ingenting ble som før. Faren satte to-rømmingen på naustloftet for godt.