Etter at nummer tre var kommet til verden ble det litt trang med soverom. Far skulle pusse opp på loftet, så vi lå alle fem på det minste soverommet. Far og mor i senga, bror min og jeg på flatseng på golvet og lillesøster i korga. Alle hadde lagt seg og sovnet. Plutselig bråvåknet jeg av det gikk med tunge steg på steinveien like utafor det lave vinduet. Jeg satte meg opp og kunne tydelig se en mann i sydvest og sid svart regnfrakk komme gående over steinveien. Antrekket var vanlig regnhyre den tida. Jeg hørte tydelig at han trådte på steinhelle utafor trappa, den hadde en karakteristisk klunk-lyd når noen trådte på den. Like etter hørte jeg velkjente knirken i dørhåndtaket på den låste ytterdøra, trykket ned - og sluppet opp igjen. Jeg kunne ikke se døra fra vinduet vårt. Det ble helt stille og jeg så ikke mannen igjen. La meg og sovnet inn med den tanke at det hadde vært en kjenning av far og mor som rodde forbi og ville se oppom dem.

Fortalte dette til mor og far om morgenen, men de bare kikket langt på hverandre -. Besøk på den tid av døgnet var utenkelig, sa de. Og vi hørte aldri om noen som hadde tenkt seg inn til oss den natta. Ingen båt var sett av noen omkring. Så ble det en liten gåte da - kunne det ha vært en av de "gamle" som ville se tilbake ?

Bestemor fortalte at hun hadde "besøk" av en lignende person en gang hun lå syk i stua. Våknet av at han sto ved senga hennes og snakket til henne." Han Lille-Johannes døde rettferdiggjort,han" sa personen.

En nabomann hadde omkommet på sjøen ei tid før. Familien var nære omgangsvenner av mor og far, og ei gravid enke med tre små satt igjen etter han Lille- Johannes. Rettferdiggjort?  Far blåste i nesen et par ganger og ville ikke ha noe snakk om dette.